Boka Never Mind the Ball er en fortelling om FA-cupfinalen i 1970. Finalen ble et maraton over to kamper, begge med ekstraomganger. Ingen av lagene fortjente å tape. Hele 28 millioner så omkampen på TV i England. Det er den dag i dag det nest høyeste seertallet for en sportssending i England, bare slått av VM-finalen i 1966. Det er det sjette høyeste seertallet for alle TV-sendinger i England, så vidt slått av månelandingen i 1969. Spørsmålet er om fotballen solgte sin sjel til mediene etter finalen, slik Faust i middelaldersagnet solgte sin sjel til djevelen.
Temaer i fortellingen er også fotballens sterke forbindelser til voldelig kamp og krig, om naturens krefter som synes å være både inne i oss og utenfor oss, og overtroen som preger oss, gjennom vår evige søken etter den uforklarlige skjebnen.
Inspirasjonen til boka
Boka er skrevet etter modell av Iliaden av Homer. Iliaden er et gresk kampepos som skildrer 51 dager i det 10. år av grekernes krig mot Troja rundt år 1200 før vår tid. Never Mind the Ball følger karakteristikken til antikke myter (som Iliaden) ved at den ser tilbake på finalen i 1970 som den heroiske, men usiviliserte fortiden, og prøver å forklare dagens fotball som et resultat av finalen.
Fortellingen fortelles fra Olympen Restaurant (også kalt Lompa) på Grønland i Oslo. Navnet Olympen refererer til gudenes bolig i gresk mytologi, et fjell øst i Hellas også kjent som Olympos eller Olympus (2 917 moh.). Olympen restaurant er en restaurant med kontinental stil, lysekroner i krystall og store malerier med motiv fra Grønland.
Fortellingen er inspirert av lyrikken fra låten A Whiter Shade of Pale av Procul Harum fra 1967. Teksten er skrevet av lyrikeren Keith Reid (1946-2023), og den kan tolkes på mange måter. I min fortelling har jeg tolket den som en historisk reise i stemninger og relasjoner mellom mennesker, malt i bilder, ikke ulikt maleriene på Olympen restaurant.
Fortellerstemmen i boka er laget etter inspirasjon av fortellerstemmen i Vinter i Bellapalma av Jens Bjørneboe fra 1958, fortellingen om gudene er inspirert av karakterene i Jonas av Jens Bjørneboe fra 1955 og skildringen av finalekampene er inspirert av Haiene av Jens Bjørneboe fra 1974.
Evig takknemlighet til begge lag og deres spillere
Som forfatter har jeg valgt (som Homer) å være helt nøytral til lagene. Handlingen dreier seg ikke om resultatet av finalen, men om kjærligheten til kamp og i kamp. Chelsea og Leeds spilte to kamper i aprildagene i 1970 som satte varige spor i fotballens historie. Som tenåring opplevde jeg finalen som en guds gave i kampen for å bli voksen. Den ydmykheten, stoltheten, lagfølelsen og lojaliteten til laget som spillerne på begge lag viste, har preget meg siden.
Boka er skrevet i en evig takknemlighet til de to lagene og deres spillere.
God lesning!!!
Eirik