Her er et leseutdrag fra boka Carefree kapittel 11 «Blå fotballminner» om en tur til Stoke:
«En blå tur til Stoke.
Toget til Stoke starter opp, og sakte siger det ut fra Victoria Station i London.
Jeg befinner meg på dette toget sammen med min kamerat Arnt Peder. I kupeen der vi har fått plass, er det mye folk.
Det er sommeren 1974, vi er nesten 18 år, og interrailere. Arnt Peder er Stoke fan og hadde et ønske om å se byen, klubben og fotballbanen Victoria Ground. Jeg hadde så veldig lyst til å se min favorittspiller Alan Hudson.
Alan Hudson var min helt, og en av mine drømmespillere på det fantastiske 1970 og 1971-laget til Chelsea.
Altså – vi hadde funnet toget til Stoke etter mye om og men der på stasjonen.
Lite vant til å reise var vi, men Arnt Peder var god til å finne frem. Begge var vi svette, varmt som det var. London var en kjempestor by for oss, de to guttene fra den lille bygda Klæbu, og vi hadde stresset veldig for å finne frem til togstasjonen.
Det lange håret vårt – helt ned på skuldrene – var blitt skikkelig skittent, etter flere dager på reise. Da vi endelig fant ledige plasser på toget, hadde vi hadde fått plassert våre tunge ryggsekker rett over setene våre.
Nå sitter vi der forventningsfulle på vei til Stoke.
Ville vi i det hele tatt få se noe fotballag i Stoke nå i sommerferietiden utenom sesongen tro?
Jeg sitter der med drømmer i blikket. Alan Hudson var liksom den jeg alltid ønsket å være i mine fotballdrømmer; – play makeren, den aktive igangsetteren av spillet fremover på banen, med en fantastisk teknikk, et våkent blikk for spillet, og plutselig kom den helt geniale gjennombruddspasningen fra ham.
Om igjen, – om igjen; – så jeg for meg de geniale pasningene til Hudson, mens jeg sitter der på toget, med et nærmest drømmende blikk.
På treningene hjemme, hadde jeg like til strømpene nedrullet, når jeg spilte, slik som Alan Hudson hadde det. Jeg prøvde å være like god med begge beina slik som Alan var, og jeg drømte også at jeg var like populær blant jentene som ham.
Nå skulle jeg kanskje få treffe Alan Hudson i levende live; – denne fotballens svar på rockens Mick Jagger, – kunstneren, rebellen som var selve symbolet på det ungdomsopprøret som jeg var en del av.
Arnt Peder og jeg sitter der i kupeen; – vi føler oss fremmed, og skitne, men svært forventningsfulle. Kanskje skulle vi få møte spillere vi aldri trodde vi noen gang skulle få treffe på ordentlig.
Både Arnt Peder og jeg var begge meget aktive fotballspillere hjemme på juniorlaget, og fotballen var alt for oss; – absolutt alt, var den. Nå skulle vi kanskje få treffe våre store idealer; – for Arnt Peder: alle Stoke-spillerne, og for meg: Alan Hudson.
Han er liksom min, Alan Hudson – og ikke Arnt Peder sin, selv om Alan nå var blitt Stokespiller. Alan Hudson er jo Chelsea, han er King`s Road i London, han er ungdomsidealet over alle; – han er den jeg alltid vil være når vi spiller på løkka; – han er kort og godt min!
Det hadde vært en tung dag for meg å møte Arnt Peder på skolen, dagen etter at vi hadde tapt Ligacupfinalen for Stoke i 1972, og nå hadde altså Chelsea begynt å selge arvesølvet sitt; – Alan Hudson til Stoke – huff!!!
Vi er endelig fremme i Stoke, og går av på stasjonen der.
Det er blitt kveld! Hva gjør vi nå? To gutter fra Klæbu, så langt hjemmefra?
Arnt Peder sier: ”vi prøver å finne banen Victoria Ground med en gang”. Jeg er litt mer forsiktig av meg, mer sjenert, og jeg føler meg bortkommen. ”Skal vi ikke heller finne en overnattingsplass”, sier jeg lavt. ”Nei”, – sier Arnt Peder – ”vi finner banen”.
Vi går derfor bortover en gate, som går fra selve jernbanestasjonen mot sentrum av Stoke. Vi spør oss forsiktig frem etter Victoria Ground, og vi finner etter hvert banen. Det skumrer, og det er ingen å se ved banen i det hele tatt.
Hva gjør vi nå?
Plutselig dukker det opp en eldre mann, litt slitt kledd; – han ser litt ubetydelig ut rett og slett, der han står, i skumringen rett ved inngangen til banen. Mannen spør hvem vi er, og vi forklarer at vi kommer fra Norge, og at vi er her for å besøke klubben.
Mannen spør videre: ”har dere noen plass å overnatte?”. ”Nei”, svarer Arnt Peder. ”Ok, da kan jeg ordne det for dere”, sier mannen på en vennlig måte. Arnt Peder hvisker til meg: ”det er manageren til Stoke, Tony Waddington”.
Jammen er det ham – ”så utrolig”, hvisker jeg tilbake.
Tony Waddington tar oss med inn på sitt kontor, og han tar en telefon. Han snakker kort med noen på telefonen, legger på, og sier til oss: ”nå har jeg ordnet det slik, at dere bor hos en dame som sørger for kost og losji for våre ungdomsspillere til vanlig. Hun sørger også for at dere kommer på vår trening i morgen”.
Om det ikke er stjerneklart denne sommernatta i Stoke, glimrer det i alle fall i øynene på oss to gutter. Vi finner fort frem til vårt overnattingssted. Jeg sover nesten ikke hele denne natta.
Tidlig på morgenen, vekkes vi av denne koselige dama som nok er vant til å stelle for ungdommer som føler seg litt bortkommen eller har hjemlengsel. Flott frokost lager hun til oss, med te med melk som drikke til.
Litt uvanlig frokost er det, men hva betyr nå det, en slik spesiell morgen.
Etter frokosten følger hun oss til treningsanlegget til Stoke hvor vi blir mottatt av Tony Waddington igjen. Det er en nydelig juli sommermorgen med godt, varmt vær.
Vi skifter om til fotballklær i garderoben; – tenk jeg skulle få trene sammen med Alan Hudson.
Spillerne på Stoke er på en lengre joggetur denne morgenen. Akkurat når vi kommer ut av garderoben, er det derfor bare keeperne som trener ute på banen,.
Vi finner oss en ball, og etter hvert begynner vi å skyte litt på disse keeperne. Den ene av keeperne er Stoke- og landslagskeeperen til England, Gordon Banks.
Endelig kommer spillerne tilbake fra joggeturen. Jeg blir helt skjelven. Spillerne springer rett inn i en gymsal hvor de skal spille five-a-side. Vi går inn i salen vi også, og der spiller Stokespillerne five-side på en utrolig intens måte.
Jeg får nærmeste sjokk når jeg kommer inn.
Der trener selveste Alan Hudson. Svært engasjert er Hudson i spillet, det lyser i øynene hans, og han vil ha ballen hele tiden.
For en intensitet det er på treningene til Stoke, – for en roping, og for et engasjement, – og den meste sentrale av dem alle, er langhårede, flotte, elegante Hudson.
Rett som det er, kommer den smarte pasningen fra Alan Hudson – som setter de fleste motspillerne ut av spill.»
Boka Carefree kan kjøpes her.
