Ho mamma er gått bort, hun ble 94 år gammel og døde fredelig i sin omsorgsbolig, takk for at du fantes mamma, du var det lyset jeg trengte, du har vært min trygge havn gjennom livets kamper, du har vært stua i min tilværelse, nå finnes du ikke lenger, en vegg er blitt borte og jeg famler med å finne ly.
En flott fotballkamp
Ho mamma skulle for en gangs skyld, ha en kveld ute sammen med venninner. Han pappa skulle passe på meg og lillebroren min, vi skulle legge oss i rett tid, det var skole dagen etter, men det var også Europacupfinalen mellom Benfica og Manchester United på TV, den skulle pappa se.
Han pappa sørget for å legge oss i rett tid, vi sovnet, men med ett står det en stor mann inne i soverommet, vi våknet, så at det var pappa og pappa sa ivrig: – Dette er så bra, dette må dere komme å se.
Jeg stod opp i halvsøvne, tok lillebroren min opp av senga, lillebroren min ville ikke våkne, han så ut som han sov fremdeles, jeg leide ham ut i stua, pappa hoppet og danset over den fotballkampen som ble spilt på en liten sort-hvit TV i hjørnet av stua, han ropte og skrek av entusiasme, begeistring og spenning, jeg prøvde å se mot TV ´n, holdt lillebroren min i hånda, men lillebroren min stod feil vei, han stod og så i veggen bak oss.
Ho mamma ble rasende da hun kom hjem.
Lekser og fotball
Ho mamma mente jeg burde gjøre lekser. Jeg syntes det var vanskelig å konsentrere seg om plusser og minuser, hadde en plakat med Peter Osgood på veggen, og drømte meg heller bort i at jeg spilte på Chelsea og var like god som Osgood. Jeg sukket litt over leksene og over at jeg ikke var god nok i fotball ennå, hadde jeg bare vært så god som gutta på seniorlaget til Klæbu, like god teknisk som Paul Kristiansen, hatt det samme overblikket som Viggo Storvold og spilt midtstopper så elegant som Tor Bendiksvoll, han Tor hadde en så nydelig kjæreste, ho Solfrid, jeg hadde sett de to sammen på Strøket, et drømmepar var de, hvis jeg ble så god som Tor, ville jeg også få en pen kjæreste, det var jeg sikker på.
Ho mamma passet alltid på at jeg gjorde leksene.
– Kan du ikke se at de andre gutta er ute og spiller fotball, skrek jeg på gråten, bøyd over lekse bøkene på den lille pulten. Fra vinduet kunne jeg se Otto, Olav, John Bjørn og Leif Ove, de lekte seg med ballen, skjøt og kjempet om å score mål, de lo og skrek samtidig, jeg skulle ha gjort alt i verden, bortsett fra å gjøre lekser, for å være sammen med dem.
– De har sikkert allerede gjort leksene sine, svarte mamma, – du kan bli like god som alle i fotball, men du må gjøre leksene først. Jeg er sikker på at Arnt Peder og Jan også sitter å gjør lekser.
Jeg bøyde hodet ned i skolebøkene igjen.
Ho mamma smilte fornøyd og sa: – Det finnes mer i verden enn Peter Osgood og Chelsea.
Der tok hun feil.
God helg!
Eirik
