Skuffelsen kom som regn på flammer, den slukket det bålet av håp jeg hadde tent, noe døde i mitt stille blikk, jeg hadde bygd drømmer og lagt frem mitt blå hjerte til almen beskuelse, men så scoret Barcelona …
Og jeg ble helt stille.
Skuffelsen kom over meg som en sorg som satte seg fast i magen.
Stillheten
Stamford Bridge var pyntet med nydelig vårvær, det var over 25.000 mennesker på tribunene, Chelsea Women mot Barcelona Women i semifinalen i Champions League, kvinnefotball av det aller ypperste i verden, værhanen på East Stand som er laget etter modell av den gamle toppscoreren Georg Hilsdon, blafret selv om det var vindstille, Chelsea hadde tapt den første semifinalekampen i Barcelona 4-1, Chelsea måtte score, de jaget fremover i samlet flokk, til en stemning av sang og heiarop som lignet på da akaierne angrep borgen Troja for over tre tusen år siden.
Men da Barcelona scoret, ble det stille.
Helt muse stille.
Tro meg, jeg så på de rundt meg, det var knuste blå hjerter over alt, det ville ikke være mulig å synge en tone for absolutt noen.
Det var ingen Ultras på stadion, de hører hjemme i underholdningsverdenen, dette var idrett.
Det er bare folk fra beste vestkant her, ville en norsk fotballkommentator ha sagt på underholdnings TV. Men vi befinner oss ikke på vestkanten, dette er midt i London, dessuten ser ikke de velstående på fotball i England, de har sin egen sport Rugby.
Det er bare turister her, ville også den norske fotballkommentatoren ha sagt. Men rundt meg var det mennesker som deg og meg, menn og damer, fargede og hvite, barn, gamle menn og damer med med stokk, noen av menneskene var for lange og noen for korte, noen for tykke og noen for slanke, noen måtte sitte i rullestol, og de hadde blå vimpler med slagord på rullestolene, men …
Da Barcelona scoret, ble vi alle til et bilde som lignet på Skrik av Munch, et bilde som ingen turte å komme borti siden malingen ikke var tørr ennå.
Gleden kom tilbake
Men selv om håpet var borte, tvilen hadde overtatt og de blå hjertene led, så lå det i oss en styrke som vi ikke visste at vi hadde. Etter hvert kom munn og mæle kraftig tilbake. Da Lucy Bronze stormet fremover på banen i en fart selv Akilles i slaget om Troja, neppe kunne ha matchet, våknet vi opp, og stemningen av sang, forventninger og håp fulgte jenta som løp så fantastisk fremover i angrep ute på banen, hun fikk et løft av stemningen vi skapte på tribunene, som om det var en av vindene Odyssevs fikk i gave av gudene for å hjelpe seg hjem i sin seilas, og løftet førte også med seg en torden som hørtes helt til Olympen, gudenes bolig i fjellet i Hellas.
Chelsea tapte til slutt 4-1.
Tap til tross, takk for en nydelig dag i London!
God helg!
Eirik
PS Noen stemningsbilder fra Chelsea Women – Barcelona Women søndag 27/4-2025:
