Min blå venn på twitter, Gus Mears, skriver om Jose Mourinho: ”The man had more passion for Chelsea than the entire playing squad has shown this season. What a joke. Good luck Jose. Always one of us.”
Alison Bender (TV-journalist, blant annet i Chelsea TV), skriver: “Seriously though, I am a little sad. I still think JM is a superb manager and I loved dealing with him but maybe this had to happen.”
Begge gir uttrykk for ekte blå følelser på en mørk fredag. Det er dagen etter sparkingen av verdens beste manager, Jose Mourinho, i Chelsea.
På en måte var det dog uunngåelig.
Det har gått blått svært dårlig for Chelsea denne sesongen, og alle må vi vel innerst inne innrømme at dette derfor måtte skje. Ikke kan en klubb sparke alle spillerne (selv om det faktisk kan ha vært vurdert i dette tilfelle), og manageren er den som objektivt har ansvaret for resultatene.
For en gangs skyld tror jeg at ordene ”mutual consent” brukt i forbindelsen med sparkingen av en manager fra en klubb, er helt sant. Jose Mourinho visste selv at dette ikke var godt nok, og han er en av de få i verden som kan innrømme det.
Derfor er han også verdens beste manager.
Derfor er vi så blått glad i ham også.
Jose Mourinho er – og vil alltid – være en av oss.
Som Tottenham-fansen synger om Harry Kane ”he is one of us”, kan Chelsea-fansen synge det samme om Jose Mourinho. Jose hadde en blå arroganse, en blå lidenskap, og en blå fandenivoldskhet i forhold til det kommersielle mediebilde, som er Chelsea, og som alltid har vært Chelsea.
”Fuck em all”, synger Chelsea-fansen.
Jose Mourinho er kanskje den eneste manageren i verden som kunne ha sunget dette sammen med oss.
Hva nå?
Chelsea har fått sjansen til å prøve noe nytt. Klubben har vært tråkket ned i sølen (først og fremt av spillerne selv). Nå får spillerne en ny sjanse til å bringe tilbake stoltheten, og vi venter med spenthet på om de kan greie det.
Såret er spillerne, men det er jaggu Chelsea-fansen også.
Mot Leicester så det ut som Mahrez på Leicester, kunne ha driblet ”superstjernen” Matic minst 10 ganger inne i en mobil-app (faen, også – at de har fjernet telefonkioskene). Ramires og Oscar vant vel knapt en takling, og alle de blå ”stjernene” sprang stort sett rundt som skremte høns i 1. omgang.
Diego Costa scoret ikke, selvfølgelig – helt som vanlig denne sesongen. Det ventet vi jo heller ikke, siden han stort sett er ute på sidelinja, og ikke rett foran mål under kampene.
På lørdag møter Chelsea Sunderland.
Sunderland er innstilt på å utnytte dette blå tomrommet som sparkingen av Mourinho i går innebærer. Fandenivoldske sterke fysiske spillere på Sunderland vil sette alt inn i taklingene mot Chelsea, og Chelseas største svakhet er jo nettopp duellspillet.
Vi ser vel ikke for oss at Ramires, Oscar, Willian, og Costa vil vinne mange dueller på lørdag. Og i fotball må dueller vinnes, dessverre – fordi laget må ha ballen, for å kunne score.
Jeg ser ikke for meg at Chelsea-spillerne vil få den helt varme mottagelsen heller på lørdag når de løper ut på banen. Tviler vel på at vi får høre ”Fabregas is magic”, ”Eden, Eden” og ”We need a song for Ramires” når kampen starter. Tvert i mot vil vel Jose Mourinho-sangen være den helt dominerende i de første minuttene av kampen.
Når kampen er godt i gang imidlertid, er alle Chelsea-fans blå, og støtten til vårt lag er på plass, slik alle kjenner den. Som det står på gravstøtten til Chelsea sin første formann, William Claude Kirby, ”The game is greater than the player”.
For Chelsea handler det altså om et blått skadet dyr som vil ha stoltheten tilbake.
Chelsea har ikke noe i nedrykks-striden å gjøre, rett og slett – men vil dagens Chelsea-spillere ha evnen til å rette på dette? Totalt uten selvtillit, med sikkert strid internt og blandede følelser blant dem om sparkingen av Mourinho, er ikke en kamp mot Sunderland akkurat det rette.
Det hadde vært mye bedre å møte Liverpool nå.
Spennende blir det hvem som blir ny manager i Chelsea, og hvem som vil lede laget på lørdag.
Sparkingen av Mourinho er jo trist, men litt godt.
Nå har Chelsea fått en ny sjanse. Med Mourinho på benken på lørdag, hadde vi vel egentlig ikke trodd at det kunne gå bra. Chelsea-spillerne spiller derfor på en måte kampen mot Sunderland for Mourinho. Ikke bare for at Chelsea-fansen forlanger det, men fordi de skylder ham det. Jose Mourinho ofret seg for at de skulle få en mulighet for å komme tilbake.
Chelsea vinner 3-0 på lørdag.
Ah …. – ikke noe, er som et nytt håp.
God helg!
Eirik
PS! Ikke tilfeldig, men jeg har en ”Why kick a moo cow” fra bryggeriet Arbor i Bristol i dag. En deilig pale ale i amerikansk stil.
PS! Vær forsiktig i disse tider med mye ”juks” på nett og mobil. Her en liten advarsel: