Julemysteriet er ikke juletreet, julegavene, julematen eller juledrikken, julemysteriet er gleden vi viser, kjærligheten til andre, omtanken, roen, det at vi lever, vi er (og det uten at vi hverken er i avisa eller på TV), eksisterer, er glade i hverandre, så glade er vi i hverandre, at vi synger og går rundt juletreet (og ser på fotball fra England) sammen.
Julemysteriet er Chelsea.
De er blitt så gode at herrelaget er i toppen av Premier League tabellen, kvinnelaget leder Women`s Super League og har i tillegg vunnet alle seks kampene i gruppespillet i Champions League.
Suksessen har dessverre en bakside.
Det er slutt på sportens- og fotballens Chelsea i det norske mediebildet med koselige anonyme TV-kamper kommentert av dyktige Petter Veland, og inn med skurken (antagonisten som det kalles) Chelsea i det norske underholdningsmarkedet, med høyprofilerte TV-kamper kommentert av minst to kommentatorer, begge med lang erfaring i salg av TV-kamper som underholdning, og hvor egenprofilering for kommentatorene er et selvsagt privilegium.
Men jeg tåler det
I jula tåler jeg at TV-kampene til Chelsea har kommentatorer som midt under kampen, forteller fra dagens mediebilde om antagonisten Chelsea, at en gjeng bergensere går på toget og finner plass i den stillevognen jeg sitter i, at forskerne sier at det ikke er mulig å ha to tanker i hodet samtidig (argumentet det må gå an å ha …, er ikke gyldig lenger, jeg kan se fotball med god samvittighet), at et Temu-lager i Kina brenner ned til grunnen (det er skader for 58 kroner) og at jeg til tider er lite imponert over meg selv, jeg er en slask som er vanskelig å imponere, det hele virker fastlåst, inntil Chelsea begynner å spille.
Jeg tåler alt i jula.
Når alle jule-dataene er samlet inn og kontrollert av kontrollgruppa, viser det seg at jeg elsker jula likevel.
Julemysteriet er meg.
Boka som jeg har skrevet
Julemysteriet er boka Never Mind the Ball, det at jeg har skrevet bok om én fotballkamp, at den kampen foregår i England og ikke i Norge, at fortellinga er fortalt fra en restaurant på Grønland i Oslo, at antikke greske guder blander seg inn i kampen og at låten A Whiter Shade of Pale av Procul Harum har fått en plass i ei fortelling om fotball.
Generasjon Tippekamp – en podkast om engelsk fotball lenge før det het Premier League (finnes på Spotify, Apple & alle andre podkastplattformer) – anbefalte bøker om fotball som julegave på sin Facebook-side:
Her havnet Never Mind the Ball i fint selskap:
Drømmelaget av Geir Jacobsen
Never Mind the Ball av Eirik Havdahl
11 meter – straffesparkets historie av Nils Henrik Smith
Alt var mye bedre under Keegan – av Håkon Ohlgren og Roger Ødegård
Julemysteriet er ei fotballbok.
Et dikt om fotball
Julemysteriet er fotballen i jula, ikke glem at lidenskapen «må vannes».
Jeg
skrev
et dikt
om fotball
i formen til
et fint juletre
men så glemte jeg
å vanne det og noen få
dager
senere
lå
det spillere
overalt rundt om
på
banen.
Cole Palmer og Guro Reiten
Julemysteriet er å se Chelsea spille. Cole Palmer valser rundt med Tottenham-spillere som om han er ballettdanser, Guro Reiten tar et straffespark med sin gudbenådete venstrefot og ballen fyker i nettet som om den ikke har andre plasser å dra.
Måten de to løper slentrende rundt på banen …
Vi har ingen forventninger …
De får ballen …
Hva så? tenker vi …
Om den hengslete gutten fra den engelske landsbygda og den lille jenta fra Sunndalsøra som begge har ballen i sine føtter …
Og så …
Eksploderer det.
God jul og godt nyttår
Tusen takk for følget gjennom året 2024, julemysteriet er deg, ha ei riktig god jul, kos deg, les ei god fotballbok, hør en artig fotballhistorie-podkast hos Generasjon Tippekamp og ha et godt nytt år.
Ses på nyåret.
Itj færra nålless som vi sier i Trøndelag.
Eirik
