Før kampen

Skrevet av Chelseas legendariske midtbanespiller Charlie Cooke i samarbeid med sportsskribent Greg Tesser i januar 1971 på kontoret til Chelseas klubbsekretær på Stamford Bridge. Artikkelen ble publisert i The Vogue 15. mars 1971. Hentet fra boka «Chelsea FC in the swinging`60s” skrevet av Greg Tesser, og er oversatt av meg.

Det finnes ikke kaldt øl eller nydelige festkledde Kings Road jenter inne i garderoben før kamp; det finnes ikke noen lykksalighet eller glede, på noen måte.

Nei, det skal være sikkert.

Det er nesten bare engstelse: et sterkt preg av en slags nærmest religiøs dedikasjon til det å utføre de ritualene som utføres. En slags ubevisst følelse fyller alle om at et liv eller to vil være forandret før dagen er omme.

Gulvet er helt fylt av en masse knebeskyttere, drakter, shorts og sokker; overtrekks-drakter og håndduker og små oljeflasker; vaselinesker og papirposer med knotter til fotballsko; hammere og tenger; snøring til fotballsko og fotballsko; sakser; bandasjer og plaster, små bomullsdotter og små pakker med tyggegummi.

Og i et lite hjørne ligger det nærmest gjemt litt diskre, sterilisert av blå alkohol, et brett med operasjonsinstrumenter. Skarpe skalpeller og djevellignende syutstyr alltid fylt med en brun sting-tråd. Alt er fryktelige legeverktøy som fungerer som alarmklokker i tankene dine og gir deg en slags uhygge i forhold til det som vil komme.

Luften lukter av varm balsam, og alle rusler rundt som nervøse okser. Hvitfrakkede hjelpere maserer muskler og studerer fotballsko, mens lagets manager sirkulerer stille med noen siste formanende og oppmuntrende ord. Rommet er fullt av nakne kropper, med en sterkt utviklet leggmuskulatur og av voldsomme lår som får brystkassene og armene til å virke spinkle i sammenligning. Som bøyende og strekkende driver alle kroppene en velment oppvarming.

Det er voksne menn som med sin oppførsel i en halvtime eller så før kampstart, er en karikatur av sitt normale. Ekstroverte spillere som klovner i vei i den ledige tiden, mens introverte spillere trekker seg tilbake til sine private verdener bak vegger av trivialiteter, ritualer av negle-klipping og sko-påkledning.

Men den spente stemningen når inn i absolutt alle; det kan du være sikker på. Du kan se og høre det på den tvungne latteren som følger av selv den kjedeligste kommentar, og av den konstante køen av folk som skal på toalettet.

Ja, slik er det.

Ditt mot er som sildrende vann i en råtøff atmosfære på grensen til hallusinasjon. Alene sitter du midt mellom de jockey-stroppede karene som trekker draktene over hodet og bandasjerer anklene, og du er glad for de gangene du trente til du var fullstendig utmattet. Og du er fylt av skyld for de gangene du ikke trente like hardt som du hadde kunnet.

Det vil komme et regnskap en dag.

Du vet det.

Ikke i dag, kanskje – ikke i morgen, heller.

Men du skal betale for det.

Fjernt sitter du der i et summende nervøst lite samfunn og utfører trivielle arbeidsoppgaver som om de var svært avanserte, og du ser ut som om du egentlig ikke har tid til å utføre dem, heller. Ja, slik er det, den følelsen av at du nesten hele tiden vil kaste opp rett før du skal ut i kamp. Du har så vondt i hode at du føler at du skal bryte sammen når som helst. Den spente stemningen er nesten til å ta i, tjukt ligger den i luften, og alt blir etterhvert stillere, samtaler blir til nesten hvisking.

Men når dommeren blåser, et babbel av stemmer som ønsker hverandre lykke til, nesten sammenflettede kropper som ender i en rituell håndhilsning. Noen har et svakt håndtrykk, mens andre tilbyr kun noen fingre. Andre tar et fast maskulint grep, kanskje griper de hele hånden din, slik som det skal gjøres, synes du – og du føler det bedre slik.

Snart står du i rekke foran døren ut av garderoben.

Alle har behov for å markere seg; noen prøver å stå på en helt spesiell måte, slave som de er av sin egen overtro; og det klikker i ett i alle knottene fra fotballskoene som trampes mot gulvet. Men så åpner endelig døren seg, og du befinner deg i tunellen med et nytt behov for markering; ny klikking av knotter fra fotballsko, og nå står spillerne fra det andre laget også på rekke bare noen meter fra. Du står der tydelig nervøst urolig, uten å vite hvor du skal feste blikket; aldri seende på motspillerne, ikke lenge av gangen i alle fall. Men du kan se alle motspillerne fra midja og ned, og du kaster nesten opp av de voldsomt store hårete leggene deres, de mange harde store musklene deres som gjør at du tror at disse karene; de løper nok som gaseller.

Og du tenker på ironien i det hele.

Kanskje 60.000 spente fans på tribunene som alle gjerne ville ha byttet plass med deg her nede nå.

Og du? Akkurat nå tenker du på at du gjerne skulle ha vært der oppe med en kald øl, sammen med en nydelig Kings Road jente, midt inne i den kollektive tribuneeuforien. Imidlertid vet du på de meterne frem til banen, når plutselig støyen fra fotballskoknottene forsvinner i gresset ute på selve banen og du slår noen enkle øvingspasninger, at det vil bli bra igjen.

Og når kampen begynner, vil den oppsluke deg helt.