Bok om FA-cupfinalen i 1970

Jeg skriver for tiden bok om FA-cupfinalen i 1970 (planlagt utgivelse høsten 2019).

Referee Eric Jennings (second l) talks to Leeds United’s Billy Bremner (c) as (l-r) Chelsea’s Charlie Cooke, Peter Osgood and Peter Houseman walk off

Never mind the ball – en fortelling om to fotballkamper som forandret verden

En harmonisk ungdomsprotest gjennom pop- og rockemusikken på begynnelsen av 1960-tallet, utviklet seg til en kulturell revolusjon gjennom fremveksten av hippiebevegelsen på midten av 1960-tallet.

Med TV-bildene fra Vietnamkrigen på slutten av 1960-tallet, var denne revolusjonen våren 1970 i ferd med å bli et voldelig ungdomsopprør.

The Doors sang: “The old get old, And the young get stronger, May take a week, And it may take longer, They got the guns, But we got the numbers, Gonna win yeah, We`re takin over, Come on!”

Men så fikk denne kulturelle revolusjonen en ny arena: Fotballen.

I FA-cupfinalen i 1970 i England møttes to av verdens beste fotballag – en beinhard fotballmaskin mot et bohemlag – til det som skulle bli en avgjørende kamp for den videre generasjons- og samfunnsutviklingen.

Synopsis: Never mind the ball

Våren 1970 ble en av de mest berømte FA-cupfinaler i den engelske fotballhistorien spilt mellom Chelsea og Leeds

Selve finalen på Wembley stadion 11. april, endte uavgjort etter ekstraomganger. Det måtte derfor omkamp til. Omkampen ble spilt på Old Trafford i Manchester 29. april. Også i denne kampen måtte det ekstraomganger til.

Hele 28. millioner så omkampen på TV i England, og det er den dag i dag det nest høyeste seertallet for en sportssending i England (slått bare av VM-finalen i 1966) og det sjette høyeste seertallet for alle TV-sendinger i England (så vidt slått av månelandingen).

Disse to fotballkampene ble noen av de mest dramatiske fotballkamper som er spilt i hele fotballhistorien, og de er kanskje noen av de mest fysisk tøffe og fiendtlige fotballkamper som noen gang er spilt.

Det var nesten en liten fotballkrig ute på banen i 2 x 120 minutter.

Dommerne tillot mye mer på den tiden. Du måtte brekke bein for å få gult kort, og ta livet av noen for å få rødt kort, er det blitt sagt. Imidlertid er det i moderne tid ofte brukt ord som «episk” og «ikonisk” om FA-cupfinalen i 1970. Finalen ble et symbol på en fotballtid hvor ingen filmet, ingen prøvde å få en motspiller utvist og ingen i mediene krevde en offentlig høring etter en kamp.

Den sterke rivaliseringen mellom fotballklubbene Chelsea og Leeds hadde startet tidlig på 1960-tallet. Chelsea ble betraktet som the flamboyant southerners, mens Leeds var the uncompromising northerners. Med ungdomsopprøret som utviklet seg på slutten av 1960-tallet, fikk de to lagene en slags ufrivillig rolle i generasjonsoppgjøret: «The Yorkshire grit against flash Cockney”.

Protesten i ungdomsopprøret våren 1970, var i ferd med å endre seg fra å være en slags pasifistisk forargelse til å bli av en mer voldelig karakter. Tekstene til de progressive rockerne ytret nå at det eneste forsvar for kjærligheten, var å angripe det volds-forsvarende, kjærlighetsfiendtlige «establishmentet».

Det ble nesten oppfordret til å gripe til våpen for å styrte de gamles herredømme, og den argentinske marxistiske revolusjonære geriljalederen, Che Guevara, var blitt idolet for den voksende ungdoms- og populærkulturen.

Populærkulturen hadde imidlertid nå også begynt å gjøre seg gjeldende innen fotballen.

Never mind the ball er en fortelling om denne dramatiske FA-cupfinalen i 1970 i England, om de to fantastiske fotballagene som spilte og om det samfunnsdramaet som preget de to kampene i aprildagene i 1970.